0

Mitt livs vanskeligste valg..

  • Publisert 28.11.2015 kl. 12:09. Ligger i kategorien: Hest



Jeg har siden jeg var liten alltid vært en hestejente. Drømmen og ønsket om egen hest har alltid vært STOR.

Jeg husker fra jeg var liten at jeg lagde min egen "hest".  Den bestod av badekarskanten på badet. haha.. For det var den eneste kanten i huset som var stor nok og stødig nok til at jeg kunne sitte på den med bena på begge sider slik som man gjør på en ordentlig hest. Jeg lagde til å med min egen "sal" som bestod av et håndkle som shabrak, og noe over der som sal (husker ikke hva)  også festet jeg en "voksensaks" på hver side med teip, slik at hullet det er ment å ha fingrene inni, skulle ha den samme effekten som det festet til stigbøylene har på en ordentlig sal - slik at du kan forlenge de, korte de opp, eller snurpe stigbøylene opp så de ikke henger og slenger.  Til stigbøyleremmer brukte jeg beltene mine som har like hull og en "spenne" slik som stigbøylene har i virkeligheten. Jeg hadde jo ingen stigbøyler så jeg satte bare foten inn i løkka som beltet lagde.   "hoopla!!" Her kom jeg og hesten min...

Det hele startet vel fra barnehagealder Og moren min har mye av skylden. Jeg husker hun og jeg pleide å gå tur for å hilse på hestene i nærområdene der vi bodde. Vi gjorde det, som jeg i dag vet at man egentlig ikke skal, å matet hestene med epler og sukkerbiter. Dette var jo kjempe stas! Hesten kom gledelig bort for litt godbiter og munnen skumma og gomla mens de tygde epler. Dette er så gode minner og hele opplevelsen assosieres med glede og lykke.

Da jeg var 6 år var jeg så heldig at moren min tok meg med til Sørum Fritidsgård på runderidning. Der får man sitte på hesten mens noen leier den. Dette falt fort i smak, og jeg fant raskt min favoritthest.

Jeg var så heldig å gå på skole og delvis vokse opp på en plass som hadde kort vei til nærmeste stall og rideskole, Etterhvert som jeg føltet at jeg var klar for mer spenning enn det runderidningen kunne by på, var moren min rask til å få meg påmeldt på stellekurs. Jeg husker at jeg egentlig var for "ung" enn den nedre aldersgrensen, men siden stallmesteren på rideskolen var vår nærmeste nabo og jeg hadde ridd "ganske lenge" på runderidning, så fikk jeg lov å starte på stellekurset. Herfra gikk det bare en vei..  Jeg fortsatte i rideskolen til jeg ble 12år. Jeg hadde faste hester på "for" som vi møkket for på fastedager og laget fòr til. Møkking i seg selv var stas!

Jeg kunne rett å slett ikke få nok av hest, så Jeg "tvang" med meg familiemedlemmer på rideferier i sommerferiene også!

Etterhvert som jeg ble eldre, åpenbart fikk øyne for andre interesser og, at opplegget i rideskolen ikke holdt nivået oppe, så dabbet etterhvert interessen litt av. Jeg kan vel også legge til at miljøet i stallen kanskje ikke var det beste på denne tiden også. Jeg var litt lei.

Det skulle ta hele 6 år før jeg kom tilbake til "hestelivet" for fult. Jeg tok like så greit et år på Hardanger folkehøgskule med hestelinje da jeg var 18år  - Ett av mine beste år!

Siden har jeg vært heste-vaska aka hjernevaska og hestefrelst til den dag i dag.

Astro og meg på Holmgård I 2010


 


 Gleden var derfor STOR da jeg en juli-dag i 2012 fikk gleden av å ta over hesten min, Astro Saint, som jeg også hadde vært forrytter på i noen år fra før. Det var ingen tilfeldighet at jeg ble "eier" for akkurat han. Jeg var egentlig i en situasjon som skulle tilsi at jeg ikke burde ha en hest, men jeg kunne ikke miste han ut av livet mitt. Den kjemien jeg har med Astro, opplever jeg som unik. Jeg har vært med maaaaaange hester i mitt liv, og jeg har aldri hatt den kontakten med en annen hest før. Derfor har jeg ofret og "kjempet" mye for å få beholde han i livet mitt. Ikke minst økonomisk. Jeg har utsatt studier, byttet til å med jobb for å ha råd til å ha han, jeg solgte bilen min, flyttet stallplass,  jeg har ikke vært hos tannlegen fordi han får "tannlege-timene"  bare for nevne noe.  Normale mennesker ville vel kalle dette galskap, utrolig uklokt og har kanskje ikke forståelse for mine valg. Det er bare at jeg elsker denne hesten over alt på denne jord, og jeg vet ikke hvor jeg ville vært i dag uten han. Mentalt, fysisk og psykisk.  Jeg føler at alle disse valgene beviser hvor mye denne hesten betyr for meg. Det er vel ingen som gjør sånt for morro skyld?



Jeg har de siste årene vært med Astro, så å si hver eneste dag året rundt, i snart 4 år. Jeg har delt gleder og sorger med han - sammen og han har måtte føle på mine.  Han er den som alltid er der for meg når livet er urettferdig. Han er den som står igjen når andre går. Han er der alltid når jeg er "ensom". Han smatter meg i håret når jeg gråter. han vet når jeg har det vondt. Han svikter aldri.  Han har gitt meg mestringsfølelse til tusen! Han har holdt meg i aktivitet. Han har tvunget meg opp på beina, på dager man helst bare vil holde seg i senga og gjemme seg for verden. Skjønner du hvor jeg vil...?

Jeg gråter når jeg skriver dette...

Min utfordring, min mestring, min kjærlighet, min støtte, min beste venn, min terapeut, min helt, min koseklomp, Min Hest - jeg har kommet til å ta en den vanskeligste  beslutningen så langt i mitt liv; Jeg kommer til å svikte deg..

Det har krevet så ekstremt mye å komme frem til denne avgjørelsen, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å tilgi meg selv. 

Skriv en kommentar


alouise

"Change doesn't come unless you push yourself.."

Bloggdesign

Designmalen er designet og kodet av KvDesign
hits